Ole Haug – sine meritter
Denne siden er fortsatt under arbeid..
Bronse i Holmenkollstafetten. Sørget for jordkabler i hele kommunen. Bygde lysløyper på dugnad. Bidro til å få laks og ørret tilbake til Oslo-fjorden. Vant over kommunen hos Fylkesmann. Var æresmedlem i NJFF, og fikk leirduebane oppkalt etter seg – m.m.m.
Ole Haug (10.01.1935 – 14.08.2001) var på 1950-tallet en respektert mellom- og langdistanseløper for Sarpsborg Idrettslag:
Eliteløperen
To begivenheter i den legendariske Holmenkollstafetten rager høyt og blir stående som stolte idrettsminner:
-
Bragden i 1956 (21 år gammel): På stafettens lengste etappe (den fryktede lange etappen på 2900 meter) leverte Ole et taktisk mesterverk. Som avisa skildret, lå BUL langt foran, men Ole satset alt, fant en morderisk fart og klarte å hentet inn BULs solide forsprang. Han løp Sarpsborg IL opp i tetstriden i klasse A mot landets absolutte elite, og SIL endte til slutt på fjerdeplass.
-
Bronsetriumfen i 1957: Året etter var Ole i god form. Han fikk tillit på en av stafettens mest avgjørende og ikoniske etapper: De tøffe bakken ned fra Besserud til Gressbanen. Med sin enorme lungekapasitet og gode teknikk dundret han nedover mot byen, passerte rivaler på løpende bånd, og la grunnlaget for at Sarpsborg IL kunne løpe i mål til en historisk og høyst velfortjent bronsemedalje.
-
Det faste stafettlaget: Den sportslige disiplinen ble også kronet med Gull på 4×1500 meter i Askim i 1958, der han utgjorde kjernen på klubbens råsterke 4 x 1500 meter stafettlag sammen med Erik Greaker (Overtok etter Knut O. Brandstorp), Ragnar Haglund og Jan Skovdahl. Sammen tok de gull på tiden 16.51.0.
I millitæret var Ole også Brigademester på 1500 og 5000 meter, i tillegg til at han løp mange terrengløp. Og han var en snartur innom landslaget. Mens den løper som kanskje satte mest spor – var løperkollega Ulf Greaker på de helt kort etappene…
og familiefaren:
Dugnad og reising av hjem
Utholdenheten, vinnerskallen og den eksplosive energien fra løpebanen tok Ole med seg rett inn i det private livet. Han var en handlingens mann som elsket å skape ting, preget av en sterk dugnadsånd der gode venner og familie stilte opp for hverandre:
-
Første hjem på Kurland: I ungdomsbyen Sarpsborg stiftet han familie. Med stor egeninnsats og uvurderlig, god hjelp fra familie og venner bygde han «med bare hendene» sin aller første 2-mannsbolig i Herreperveien på Kurland – 25 år gammel.
-
Andre hjem på Sofiemyr: Da yrkeslivet ga muligheter i Oppegård og familien flyttet i retning hovedstaden, slo de rot på Sofiemyr. Her startet Ole på nytt og bygget familiehjem nummer to – også denne gangen med betydelig egeninnsats og god støtte fra sitt sterke nettverk, og familie.
og maktkamp mot byråkratiet
Oles enorme arbeidskapasitet stanset ikke ved bolighusene; han var en lidenskapelig hyttebygger og bevarer av historisk skogskultur:
-
Redningen av Haugebogsetra: Han la ned en uvurderlig innsats i friluftsriket Vassfaret, hvor han sammen med sin svigerfar sørget for å berge den historiske Haugebogsetra fra fullstendig forfall. Ole var overrasket over at han slet med å klare å holde følge med sin 25 år eldre svigerfar på jakt, ski eller på bærtur rundt i hedalsfjellene.
- Panoramahaugen: Gjennom flittig byggeaktivitet og tømrerarbeid bevarte og utvidet han familiens egen hytte, Panoramahaugen.
-
Seieren i Kanan: Hans mest dramatiske hyttebragd fant sted i Kanan i Vassfaret. Da lokalpolitikerne i Flå og kommunen sa nei, nektet Ole å bøye av. Han anket saken og vant en historisk seier da Fylkesmannen ga ham full støtte og overstyrte kommunens vedtak, slik at bua kunne gjenreises. Det 100 år gamle stabburet i Haugen som Ole var med og merket og plukket ned, ble gjenreist av Ole og bror og livslang jaktkompis Olaf, som jakt- og fiskebu i Kanan.
som lyste opp skiløypene
Som utdannet fagmann ble han ansatt som driftssjef ved Oppegård Everk. Han satt med det tekniske ansvaret for strømnettet i kommunen, og var pådriveren for at det i hans tid skulle bli jordkabler og ikke luftstrekk i alle deler av Oppegård kommune.
Som gammel idrettsutøver visste han nøyaktig hvor tøft det var å trene i mørket. Han brukte posisjonen sin til å skaffe stolper, strekke kilometervis med kabler og koble strøm: Slik bygget de på dugnad de aller første lysløypene for skigruppa i Kolbotn Idrettslag. I tillegg til å være pådriver for dugnadene, ble Ole tilkalt når pærene måtte byttes, både i lysløpene så vell som i de høyeste mastene på Sofiemyr stadion.
Nordbytun og luftgeværserien: Han var sentral i byggingen av skytebanen på Nordbytun skole og startet en populær luftgeværserie for offentlige virksomheter og bedriftene i distriktet. Banene ga også mange av kommunens ungdommer trygg og disiplinert skyteopplæring, «side om side» med kommunens lensmenn.
Lokal og nasjonal «høvding»
Som formann for Oppegård Jeger- og Fiskerforening (OJFF) opptatt av miljøet og sterk som en bjørn, «flyttet han fjell» for både ungdommen og naturen:
- Etableringen av OJFF sin leirduebane på Kurud: Ole ledet arbeidet med å opprette foreningens populære leirdue- og skytebane på Svartskog.
- Miljøseieren i Gjersjøelva: Gjennom foreningen var han ansvarlig for det historiske arbeidet med å rydde elva ved det gamle Ljansbruket, legge ut gytegrus og konstruere laksetrapper. Dette brakte villaksen og sjøørreten tilbake til Oslofjorden for første gang på generasjoner.
-
Nasjonalt æresmedlem i NJFF: På riksplan ble han også kjent for sin prinsippfaste og utrettelige kamp for allemannsretten – vanlige folks frie rett til å ferdes, jakte og fiske i norsk utmark – ble han utnevnt til livslangt æresmedlem i Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) – i tillegg til rollen som både jaktoppsynsman og fiskeoppsynsman.
Det varige ettermælet
og den politiske twisten.
Som den ultimate takk for hans mange dugnadstimer og mye innsatts, fikk foreningens kjære leirduebane på Kurud/Svartskog navnet Ole Haug-banen. (Omtalt som Leirduebanen Ole Haug, Ole Haugbanen og Ole Haug-banen). Banen utdannet tusenvis av jegere over en periode på 41 år.
Noen år etter Oles død endret situasjonen seg rundt skytebanene på Kurud. Etter støyklager og politisk behandling valgte Oppegård kommune å avvikle leieavtalen med OJFF for leirduebanen Ole Haug, med virkning fra 1. januar 2020. Siste ordinære åpningsdag på Ole Haug-banen var 10. oktober 2019. Når det gjaldt støy, skrev Fylkesmannen i 2016 at OJFF syntes å operere innenfor SFT-forutsetningene og at det ikke var behov for ytterligere støydokumentasjon
Samtidig pågikk en separat og mer konfliktfylt sak om pistol-/miniatyrbanen like ved, drevet av Oppegård Skytterlag. Denne endte i rettssak mellom Oppegård kommune og Oppegård Skytterlag. I desember 2019 fikk kommunen medhold i Follo tingrett i at grunnleieavtalen for pistolbanen var hevet. Dermed forsvant både leirduebanen og pistolbanen på Kurud, men gjennom to ulike løp.
Hadde Ole vært til stede, så hadde han nok argumenter for heller å brukt «advokat-pengene» på støyskjerming slik at man «knapt hadde sluppet ut lyd», og fortsatt samlet kuler og krutt på ett sted der dette kan kontrolleres, fremfor som nå å spre de samme kulene rundt i naturen i hele kommunen.
Samtidig pågikk en separat og mer konfliktfylt sak om pistol-/miniatyrbanen like ved, drevet av Oppegård Skytterlag. Denne endte i rettssak mellom Oppegård kommune og Oppegård Skytterlag. I desember 2019 fikk kommunen medhold i Follo tingrett i at grunnleieavtalen for pistolbanen var hevet. Dermed forsvant både leirduebanen og pistolbanen på Kurud, men gjennom to ulike løp.
Hadde Ole vært til stede, så hadde han nok argumenter for heller å brukt «advokat-pengene» på støyskjerming slik at man «knapt hadde sluppet ut lyd», og fortsatt samlet kuler og krutt på ett sted der dette kan kontrolleres, fremfor som nå å spre de samme kulene rundt i naturen i hele kommunen.
Ole Haugs livsløp viser en helt unik rød tråd: Den enorme utholdenheten han viste da han hentet inn BUL på den lange etappen i 1956, ble værende i ham livet ut. Enten han sto overfor tunge motbakker, ned fra Besserud, gjenreising av gamle seterbuer i Vassfaret eller byråkratisk motstand fra kommunen, var han handlekraftig og fant alltid en mulig løsning. Selv i kampen mot kreft, hadde han krefter andre ikke trodde var mulig. Han bygde hus på Kurland og Sofiemyr hvor han blandet og murte for hånd, felte trærne selve – transporterte, splittet og skar opp til materialer, sikret folket lysløyper og laksetrapper, og hans prinsipielle kamper har satt dype, varige spor i norsk friluftshistorie, selv om noen har forsøkt å stikke kjepper i hjulene. Kjellfrid hadde hele veien en kjærkommen kontroll på økonomien i prosjektene hans.
