Når jeg snakker med kunder om teknologi, starter diskusjonen gjerne med ganske kjente spørsmål:

• Hva trenger vi av lisenser og hvilken type?
• Hva kan/skal/bør vi gjøre i forhold til AI?
• Hvordan bør vi tenke rundt cloud og hybrid cloud?
• Hvordan moderniserer vi infrastrukturen?
• Hvordan reduserer vi kostnader og kompleksitet?
• Hvordan ivaretar vi sikkerhet og compliance?

Det er et greit sted å starte, men jeg mener det er et spørsmål som bør komme enda tidligere i diskusjonen:

Hvor avhengige ønsker vi egentlig å være – og av hvem?

Jeg jobber i dag mye med Red Hat, samtidig som Adobe fortsatt er en viktig del av det jeg jobber med. Det er selvfølgelig svært forskjellige teknologier, men begge områdene illustrerer noe av det samme:
Teknologivalgene vi gjør i dag påvirker hvilket handlingsrom vi har i morgen.
Og akkurat dét synes mange at har blitt vesentlig vanskeligere den siste tiden.
Digital suverenitet betyr for meg ikke at vi skal slutte å bruke amerikansk teknologi, at alt skal være norsk, eller at virksomheter skal begynne å bygge og drifte absolutt alt selv. Det ville vært både urealistisk og lite hensiktsmessig.

Det handler heller om å stille noen flere spørsmål før vi låser oss til en retning.

• Kan vi bytte leverandør hvis rammebetingelsene endrer seg?
• Har vi kontroll over egne data og arbeidslaster?
• Kan løsningen kjøres i det miljøet virksomheten selv ønsker?
• Er vi avhengige av proprietære teknologier eller kompetanse som bare én leverandør kontrollerer?
• Hva skjer hvis priser, vilkår, reguleringer eller geopolitiske forhold endrer seg?
• Og har vi faktisk en realistisk exit-strategi – eller bare en teoretisk en?

Det er blant annet derfor jeg synes Red Hat og open source er spesielt interessant i denne diskusjonen.
Ikke fordi «open source» automatisk betyr suverenitet.
Det gjør det ikke.

Men åpne standarder, portabilitet, transparente utviklingsmodeller og brede økosystemer kan gi virksomheten flere alternativer og redusere risikoen av å gjøre seg fullstendig avhengig av én teknologileverandør.
Dette blir kanskje aller tydeligst med AI. Markedet beveger seg ekstremt raskt. Modellen som er best i dag, trenger ikke være modellen man ønsker å bruke om seks eller tolv måneder.
Derfor blir arkitektur stadig viktigere.

Spørsmålet bør kanskje ikke være:
Hvilken AI-modell skal vi velge?
Men heller:

Hvordan bygger vi en plattform som gjør at vi kan velge – og velge på nytt?

For meg er det en vesentlig forskjell, på disse to tilnærmingene.

Det er også en annen dimensjon ved denne diskusjonen det snakkes for lite om:

Hvilken forhandler kjøper vi teknologien gjennom?

Hvis to aktører kan levere den samme teknologien på konkurransedyktige vilkår, bør norske virksomheter tenke over verdien av å kjøpe gjennom en norsk forhandler og samarbeidspartner. Det handler ikke bare om hvor fakturaen kommer fra. Det handler om:

• Hvor kompetansen bygges.
• Hvor arbeidsplassene skapes.
• Hvor skatteinntektene havner.
• Hvor kundekompetansen sitter.
• Hvem som investerer i det norske markedet.
• Og hvem som faktisk er der når noe blir vanskelig.

Det handler også om konkurransesituasjonen.
Vi ser internasjonale aktører som både selger inn i Norge og samtidig konkurrerer direkte med norske selskaper om de samme kundene.
Da er det legitimt å stille spørsmålet:

Hvis pris, kompetanse og leveranse er konkurransedyktig – hvorfor skulle ikke en større del av verdiskapingen bli igjen i Norge?

For meg er digital suverenitet større enn spørsmålet om hvor dataene fysisk befinner seg.
Det handler også om:

• teknologisk handlingsrom
• leverandøruavhengighet
• kontroll over data og arbeidslaster
• lokal kompetanse
• robuste leverandørkjeder
• forhandlingsmakt
• konkurranse
• beredskap
• og norsk verdiskaping

Jeg tror virksomheter fremover i langt større grad må vurdere disse faktorene samlet.
Ikke nødvendigvis fordi man skal velge bort globale leverandører – de vil fortsatt være helt sentrale.
Men fordi vi bør bli langt mer bevisste på hvordan vi bruker dem, hvor avhengige vi gjør oss av dem, og hvilket økosystem vi bygger rundt dem.

Dette er en diskusjon jeg synes flere norske virksomheter burde ta.
Så jeg er nysgjerrig:

Hvor høyt står digital suverenitet på agendaen hos dere i dag?

Er dette noe som faktisk påvirker arkitektur- og innkjøpsbeslutninger?
Bør norske virksomheter i større grad også ta hensyn til hvem de kjøper teknologien gjennom, ikke bare hvilken teknologi de kjøper?

Interessert i å høre hvordan andre tenker rundt dette.